Erik Jacobsen

intervjuer

Ann Christin Holme Ann Christin Holme

Englene på Elvevang

Minnena kommer så ofta till mig / nu är allt borta jag fattar det ej. / Borta är huset där murgrönan klängde / borta är grinden där vi stod och hängde. / Lyckliga gata du som varje dá hörde vårt glam / en gång fanns rosor här där nu en stad fort växer fram


I 1922 ble tomta skilt ut fra Hegsbro og fikk navnet Elvevang. En forretningsgård ble bygd, og solgt til ny eier allerede i 1925. Han het Albert Ask, så heretter ble huset hetende Askgården. Noen måneder senere brant bygningen ned til grunnen, og en større gård ble bygd på vangen. Der ble det etablert en kolonialforretning, en kombinert kafé, kiosk og delikatesseforretning og Lier Barber- og frisørforretning, der ”Nordavind” holdt hus.

Begravelsesbyrå, står det skrevet på et stort nytt skilt over døra til den gamle gården til slaktemester Birger Gravdal. Skiltet er et memento mori til alle besøkende som reiser inn eller ut i sør av Liers sentrum … og til alle beboerne her. Det er forresten i dette huset at det er kjøttforretning og blomsterforretning når Ann Christin Fossum går i 1. klasse på Hegg gamle skole: Et landemerke helt fra 1914.

De tomme næringslokalene i Bakerikvartalet ser så triste ut. Da Ann Christin gikk i 1. klasse var det seks gårder på høyre side av veien her. I Breidablikk hold dr. Børresen til. (Huset måtte vike for parkeringsplass.) I den neste gården holdt Lier Farvehandel hus. Så var det forretningsgården til bakerimester Hans Sørum med bakeriutsalg i første etasje. Deretter fulgte huset som tidligere var eid av en av Lierbyens mange håndverkere; en sadelmaker.
Det blir tre hus, det. Tre gamle hus langs Hegsbroveien som ble revet for å gi plass til blokka som står her nå, med de tomme næringslokalene i. Huset til familien Foss og dagligvareforretningen til Per Foss var blant bygningene på andre siden av veien ble revet for å gi plass til Fosskvartalet.
Det femte huset langs Hegsbroveien var en privatbolig. Det står der forresten ennå, men er totalt ombygd. Lengst ned mot elva lå det sjette huset: gården på Elvevang. Det er her Lier Samvirkelag holder til – vis-a-vis Gulf-stasjonen til Erik Anfinsen – når Ann Christin går i 1. klasse. Og hvis vi setter oss i tidsmaskinen med den vesle jenta og reiser tilbake til 1975, er det forunderlig å tenke på at hun kommer til å starte butikk i Samvirkelaget om tretti år, sammen med Tone, som hun skal treffe i 1995.

Lyckliga gatan du finns inte mer, / du har försvunnit med hela kvartért. / Tystnat har leken, tystnat har sången. / Högt över marken svävar betongen, / när jag kom åter var allt så förändrat, / trampat och skövlat, fördärvat og skändat. / Skall mellan dessa höga hus en dag stiga en sång? / Lika förunderlig och skön som den, vi hört en gång.

Den vesle jenta er kvinne nå, trettiseks år senere. Nå er det hun som står bak disken i huset på Elvevang, omgitt av tusen nostalgiske ting i en ubestemmelig, gammeldags duft. Slank, pen og brun med langt gult hår. Da jeg var innom den 17., hadde hun på seg en lys kjole med kniplinger på ermer og bryst.
- Det er en vakker butikk du har, sa jeg.
- Ja … sa hun mens hun smilte svakt.
- Du er en formidler av skjønnhet?
- Ja … sa hun og fortsatte å smile. Det er babyen min dette her.
Et yndig og uvanlig rolig vesen, var de første karaktertrekkene som slo meg. Jeg spurte om lov til å skrive litt, hvorpå hun lo litt blygt.
- Det er litt skummelt, men. Det er jo god reklame for oss, så jeg må jo si ja. Men hva tenker du?
- Ja, hva tenker jeg? Det har jeg faktisk ikke tenkt på … Et impulsivt butikkintervju, så tar vi det derfra. Du kan jo vise meg rundt?
- Ja, det kan jeg godt gjøre.
Ann Christin snudde seg og gikk rolig inn mellom plagg med blonder, kniplinger og andre utsmykninger på. Håret rakk til korsryggen og var delvis satt opp med en liten klype bak.
- Jeg har jo masse klær. Blir mer og mer klær.
- Lager du dem selv?
- Nei, ikke nå. I fjor så sydde jeg veldig mye kjoler. Tok opp bestillinger. Men det har vært et travelt halvår, så jeg har rett og slett ikke hatt tid.
Det hang flere pene sjal her også. De var det hun som har laget. Og så viste hun frem to kjoler hun har sydd, og flere pene pulsvanter. Romantisk-nostalgisk tenkte jeg må være rette beskrivelse av stilen.
- Er du selvlært?
- Både og. Jeg har jo kjole og draktsøm fra Ål yrkesskole.
- Hvor kommer interessen fra?
- Den har alltid vært der. Husker jeg var med mor når hun lagde ting. Fikk alltid litt trådrester til å lage egne ting. Så når jeg skulle ta utdannelse etter ungdomsskolen var det et naturlig valg for meg å ta estetisk fag.
- Jeg fornemmer at du har kunstnersinn?
- Ja, jeg tror vel kanskje det. Jeg liker å lage ting. Det er det jeg helst vil holde på med. Men så åpna vi jo nettbutikk, og det tar innmari mye tid. Jeg liker ikke data.
- Men må forholde deg til det allikevel?
- Ja, man må jo bare prøve å klare seg sjøl. Jeg har jo noen gode venninner som hjelper til når jeg står fast. Så det! Man må bare prøve å henge med i svingene.
Ut fra alt butikken er fylt opp av, føltes det greit å si:
- Det virker på meg som du er født i feil tid?
Hun lo forsiktig.
- Jeg har alltid sagt at jeg egentlig skulle ha levd for et århundre siden.
- Tror du at du har levd før?
- Jeg er litt åpen for sånne ting, så jeg trur nok kanskje at … ja, du skal ikke se bort fra det, altså!
Ved siden av en gammeldags hvilestol under det lange klesstativet, sto en madonna-figur, og i taket hang en engel av et barn. Det er i det hele tatt mange engler og madonnaer i butikken her.
- Hva er ditt forhold til engler?
- Ja, hva er det? Det er veldig vakkert. Det gir litt ro. Og så tror jeg at vi har engler med oss. Jeg tror de passer på oss.

Da vi passerte åpningen til rommet for ting til kjøkken og bad, skallet jeg borti noe. Det var løse keramiske bokstaver. H-O-P-E, var ordet de dannet. Det neste jeg la merke til var en bunke skilt på gulvet. Mirror, mirror on the wall. What the heck happened, sto det. Vi kom så vidt innpå de nære ting, og var enige om at de har langt større betydning nå enn da vi var tjue.
- Man får litt bedre utsikt etter hvert som man klatrer, sa hun.
Jeg satte meg på huk og tittet i en krukke med pinneskilter: Purløg, Dild, Rosmarin, Timian, Oregano … Det sto og lå små bunker med skilt både her og der i butikken. VELKOMMEN … HOME … HJEM KJÆRE HJEMQUEEN OF THE KITCHEN … KISS THE COOK. Skiltet My home was clean last week – sorry you missed it var utsolgt. Fra en kurv i en hylle for ting til badet tok hun et såpestykke i hånden sin. Det var prydet med en engel og et hjerte og knyttet med hyssing.
- Det er fra en populær fransk serie som kalles Mathilde M. Jeg var faktisk i Provence nå nylig, og der hadde de en butikk som bare solgte Mathilde-ting.
Det er i det hele tatt ufattelig mange ting i denne butikken: Klær, fattigmannssølv, smykker, puter, stettefat, lys og -staker, skilter, knotter til skuffer og skap, rammer og speil, madonnaer og engler, vesker, sjal, te og godterier, og mye mer som man visstnok ikke finner overalt.
- Hvorfor er du så opptatt av å formidle alle disse tingene?
- Det er rett og slett livet mitt, hobbyen min og jobben min. Jeg liker å innrede og dekorere.
Det kom et par kvinner inn i rommet. I det hele tatt så var det et jevnt rush av folk den drøye timen jeg var her.
- Heihei, sa Ann Christin, tok ett skritt nærmere og spurte
- Trenger dere hjelp? så rolig at det bare underbygget atmosfæren i butikken.
- Nei takk. Vi bare kikker litt, sa den ene, som tittet i Alt i skapet – 70 %.
- Er dere fra Lierbyen, eller?
- Nei, vi er fra Drammen. Vi kommer fra Drammen for å gå hit. Det må du ta med. Det er en veldig koselig butikk.
- Ja, sa Ann Christin til meg. Og skal vi være her, så må vi bli brukt også.
- Tror du butikkene deres har livets rett?
- Det gjenstår jo å se. Det går rundt, men det er ikke så mye lønn å snakke om. Det blir mer som en livsstil. Det er jo derfor vi har satsa litt mer på nettbutikk. Ny nettbutikk er oppe og går snart.
- Ja, apropos butikk: Hvor kommer navnet Nitsirkna fra?
- Nitsirkna er rett og slett navnet mitt baklengs. Husker du hvordan vi tullet med å snakke baklengs da vi var små?
- Ja, jeg het Kire Nesbocaj.
Hun smilte.
- Ja, og Nitsirkna Mussof var liksom meg da. Så derfor ble det sånn. Det er mange som spør om det.

Jeg kommenterte alle skiltene jeg hadde sett, assosierte til det nyetablerte begravelsesbyrået og sa:
- Litt av en påminnelse folk får når de kommer inn i sentrum fra sør.
- Ja, det er deprimerende. Det er tomme lokaler og. Det er trist. To begravelsesbyråer … to apotek … to matbutikker … og … tre frisører, vel? … fotpleie og … og en haug med tannleger. Så har du rullatorutstillingen da.
- Rullatorutstilling!?
- Ja, på hjelpemiddelsentralen. Da er det liksom fint.
Vi lo.
- Men det er ikke så mye … Vi trenger en oppussing her.
Hun pekte ut gjennom vinduet mot Bruveien, som forresten ble anlagt i 1953.
- Jeg synes kommunen skal ha skryt for at de har begynt med veiene og sånn, men …
- Men?
- Jeg synes vi blir motarbeida av kommunen i alt man foretar seg. Nei til Polet, nei til det ene og nei til det andre. De er ikke interessert nok, enda det er bestemt at det er Lierbyen som er sentrum. Sist nå med kulturhuset. Da kjente jeg at lufta gikk litt ut av meg. Jeg tror det er mange politikere som ikke er herfra. De har ikke hjerte for stedet. Hadde man hatt den rette sammensetningen av butikker så hadde det vært mye folk her. Det bor masse småbarnsfamilier og yngre mennesker rett utenfor sentrum. Men det er jo ikke mulig å legge lørdagshandelen hit når det er så dårlig utvalg av butikker.
- Du er klar over hvordan det var her en gang?
- Ja, jeg har vokst opp her jeg.
- Har du det?!
- Ja, jeg bodde i Bergflødtveien. I det som heter Helgerudkroken nå. Så da var vi hos Per Foss og handla. Og jeg husker bakeren og fargehandelen og hele bortover her. Det er mange eldre mennesker som har kommet og mimret om at det var kafé i huset her og … barberer på hjørnet og …
- Han ble kalt ”Nordavind”, sa jeg.
- Å, sier du det?
Jeg refererte til hva min far har fortalt; om hvorfor barbereren fikk det navnet. Da lo hun.
- Har du flere minner herfra?
- Jeg flytta herfra da jeg var åtte, så jeg husker ikke så veldig mye. Men jeg husker at vi gikk i første klasse på gamle Hegg skole. Og lukta fra syrinbuskene langs gjerdet ved inngangen til skolen. Så gammal er jeg!

Da omvisningen snart var over, viste Ann Christin meg en enkel kopp med skål, og sa at hun har dreiet den selv.
- Det var jo det opprinnelsen var. At vi hadde keramikkutsalg. Det var jo det jeg begynte med. Men det blei egentlig rein butikk før jeg fikk starta med det. Så det er det ikke så mye av lenger. Det får jeg ikke tid til heller. Ovnen står på bakrommet, og er dekket med pappesker. Så det får bli senere.
- Er du keramiker også?
- Ja. Jeg holdt ikke så mye på med dreiing, men jeg lagde store fat. Jeg kjøpte jo største ovnen jeg fikk, for jeg ville lage store ting. Det håper jeg at jeg skal få tid til igjen. Det er mye jeg har lyst til.
En selger fra Sandefjord bukserte et stativ inn med klær på, samtidig som et rush av kvinner gradvis kom inn for å kikke litt og kanskje handle. De tok Tone seg av, for Ann Christin var blitt opptatt med å se på kolleksjonen fra Zoulmate.
- Finner du noe?
- Ja, jeg finner litt. Men det var litt annerledes kolleksjon denne gangen. Mye sterke farger, og det tar jeg ikke inn så mye av. Må like det sjøl, vet du.
- Du liker lyse farger, ser jeg?
- Ja, det blir litt det altså.
- Er rene farger rette beskrivelse?
- Nei … Jeg liker litt møkkete farger. Rett og slett. Den var fin, sa hun og holdt først en kniplingsbluse, så et par andre opp mot brystet mens hun rådførte seg med Tone bak disken, sånn som bare jenter gjør.
- Vi gjør alt sammen her vi, sa Ann Christin.
Da jeg senere skrev ut denne teksten ga hun uttrykk for at hun føler seg litt brydd over å få all oppmerksomhet rettet mot seg og sin butikk. Da svarte jeg at dette er et portrettintervju, og at det denne gang er hun som er ”objekt”. En litt tilfeldig valgt representant for de næringsdrivende i Lierbyen, så og si.
Jeg spurte i alle fall Tone om hvordan det går med hennes butikk.
- Det går ganske bra sa hun, som selger både nostalgiske og nymotens leker. Sånne leker som man visstnok heller ikke får tak i overalt.
Ann Christin endte opp med fem lette plagg i skitne farger med kniplinger og blonder på, og jeg tenkte nok at "Ja, hun ble født hundre år for sent."

Tone slo inn to varer på kassaapparatet mens hun smilte, som alltid. Ei sprudlende dame kjøpte ei klokke og et skilt med velkommen på.
- Hva synes du om butikken? spurte jeg.
- Det er en veldig koselig butikk og veldig koselig å komma hit, og jeg leser interiørblader og rett som det er står nettadressen hit der, så hu når mange hu.
- Er du fra Lier?
- Kjellstad!
- Hva synes du om Lierbyen?
- Det er helt dødt. Det er pensjonister og ikkeno! Og begravelsesbyrå! Søren, altså! Det er nitrist. Men veier og biler og sånn! Det er hjertelig velkommen her. Ja!
- Kan jeg skrive det?
- Ja jøss ja jøss, jajaja! Du kan hilse fra Karianne Dannemark: Fornøyd kunde. Men altså: Vi skulle hatt flere sånne steder i Lierbyen vettu. Det må ikke bli et sånt sted du bare kjører forbi.

Ja, allt är borta, det är bara så! / Ändå så vill jag nog inte förstå, / att min idyll som ju alla vill glömma, / nu är en dröm som jag en gång fått drömma. / Allting är borta; Huset och linden; / Och mine vänner skingrats för vinden. / Lyckliga gata det är tidens som här dragit fram. / De fått ge vika nu för asfalt och för macadam.

På den andre siden av Hegsbroveien – utenfor kafeen, som ligger vegg-i-vegg med tomme lokaler etter en nedlagt klesbutikk i blokka av betong og glass – hang et stort hvitt banner med rød skrift på:
BINGO!

De gjennomgående sitatene i teksten er hentet fra visa ”Lyckliga gatan”, skrevet av Britt Lindeberg og sunget av Anna-Lena Löfgren. Sangen lå på Svensktoppen i 14 uker fra 10. desember 1967 til 10. mars 1968, en tid også som nummer én.
Historisk kilde: John W. Jacobsen

Juni 2011

 

image

Internet Explorer 6 kan ikke navigere disse sidene. Oppgrader, eller bytt til en annen nettleser.